Marte Klausen (tekst) Nina Hansen (foto) – Den fullstendige artiklen kan du lese på Dagbladet.
Sola har knapt stått opp, men på Tjuvholmen haster menn i blå dress bortover gata. De skal rekke neste møte, snakke med den nye kunden – og kanskje holde det gående fram til neste arbeidsdag.
For bak fasaden, skjuler flere av mennene i toppstillinger en mørk hemmelighet med ellevill festing og rus.
Ingar Jorunnsøn (55) var en av dem. Han var helt fersk i arbeidslivet da han kom inn som selger i reklamebransjen, og jobbet seg etter hvert opp til en prestisjetung lederjobb.
Det hadde han ikke klart hvis han ikke var en del av det ville festmiljøet, hevder han selv.
– Hadde jeg vært avholdsmann da jeg starta, kunne jeg bare glemme det. Jeg hadde ikke hatt sjans. Man blir jo bedt om å være med på festen. Uansett om det var mandag, tirsdag eller fredag, var det party.
– Så kom helga og da rusa man seg enda mer. Og det ene tok det andre.
– Tungt pillenarkoman
De var unge menn i hvit skjorte og slips. De jobbet hardt, konkurrerte med hverandre – og festet enda hardere.
Jorunnsøn og kollegene stinket av brennevin da de kom tilbake fra hard festing natta før. Ingen så mye som hevet et øyenbryn.
«Hvor var du i går a? Var du ute med kunder?», spurte sjefen og lo.
– Å komme i bakrus på jobb med blanke og rødskutte øyne var kjempekult; da hadde du vært ute og var en del av gutta, påpeker 55-åringen.
Bransjen var ekstremt mannsdominert den gang, forteller han, og henviser til jappetida på 80-tallet. På utenlandsturer kom det trillende inn øl og vin til lunsjmøtene.
Så drakk han hver eneste dag.
– Helgene ble bare lenger og lenger. Men når du leverer gode resultater, er det ingen som sier noe. Det er ikke noe problem så lenge man leverer.
Det var tross alt unge og ambisiøse menn på vei oppover, som ikke ville la gårsdagens bakrus ødelegge for morgendagens prestasjoner, ifølge Jorunnsøn.
– Jeg drakk hver dag i mange år. Det stinket konstant sprit av meg, og jeg klarte ikke fungere i hverdagen lenger på grunn av skjelvinger, angst og uro. Så hva gjør man da?, spør han retorisk.
– Jo, man tar en telefon til legen, manipulerer ham, og blir tungt pillenarkoman.
– Vandrende medisinskap
Jorunnsøn forteller at han startet med Sobril, men da dette begynte å miste effekten, gikk han over til sterkere legemidler som Valium.
– Hvis man er helt ute av kurs, er den beste justeringen å bruke kokain. Men da blir man høy, så man må lande ved å ta Valium. Det blir en cocktail av mye. Til slutt tok jeg alt, og hadde ingen grenser.
– Jeg var et vandrende medisinskap, understreker han.
Men cocktailen av piller fikk ham til å fungere i hverdagen. Den balanserte ut bakrusen fra alkoholen, og hjalp ham opp om morgenen.
– Ellers hadde jeg ikke hatt sjans til å komme meg ut av døra eller sette meg inn i bilen. Jeg måtte skjule den verste skjelvingen. Men til slutt fungerer jo ikke hjernen lenger, legger han til.
Jorunnsøn begynte å miste hukommelsen. Han ble, som han selv sier, helt fjern.
– Så da ble jeg jo tatt med buksene nede.
– Hverdagsdop
Selv om mistanken mot ham hadde ligget der en stund, var det først da en kunde meldte fra til sjefen at han ble kalt inn på teppet.
Da hadde han nettopp kommet fra en presentasjon med denne kunden.
– Jeg husker at jeg svetta utrolig mye, og var bare opptatt av å komme meg gjennom presentasjonen. Jeg skalv, snakka usammenhengende, og kunden var helt sikker på at jeg ikke var nykter, innrømmer han.
Sjefen fikk vite om alt. Og Jorunnsøn fikk sparken.
I dag har 55-åringen vært avholds i hele 15 år, og holder foredrag om rusavhengighet – i tillegg til å ha stiftet selskapet Drug Prevent.
Han er bekymret over hvor enkelt det har blitt å få tak i narkotika.
– Jeg ser jo at folk ikke bare går på alkohol. Du lurer ikke en gammel ringrev. Jeg har tatt folk på fersken i å sniffe kokain; folk står i bunad på 17. mai og snorter. Prisen har sunket så mye de siste åra at det har blitt et hverdagsdop, understreker han.
Man kan faktisk bare ta en rask telefon for å få det på døra, sier han:
– Det er jo nesten enklere å få tak i enn alkohol. Hvis jeg ville, hadde det tatt meg et kvarter nå, så hadde jeg fått det levert.
– Skyter heroin mellom tærne
Det er flere som har spurt Jorunnsøn om det elleville festmiljøet til topplederne faktisk er sånn som i tv-serien «Exit». Og her sparer han ikke på kruttet.
– Folk sier «det kan vel ikke være så ille», men jo, det er faktisk så ille. Det er en vanvittig naivitet der ute. Finansfolk vil selvsagt si det bare er tull, det er jo dårlig reklame for dem, påpeker han.
Selv har han mange bekjente fra finansbransjen som ikke legger skjul på at dette foregår i stor stil.
– Det er folk som bor i de feteste husene på Oslo vest, og som kjører de råeste bilene – men som skyter heroin mellom tærne før de går på jobb. Det spiller ingen rolle hvor man kommer fra; rusen tar alle.
– Lukta og var ustelt
Her får han støtte fra Erik Torjussen (65). Han sjonglerte en toppstilling som direktør på tobakksfabrikk med tungt alkoholmisbruk i over ti år.
– Jeg var i en jobb hvor jeg hadde utrolig mye reiseaktivitet internasjonalt. Da ble det en drink før middagene, vin til maten, og konjakk til kaffen etterpå. Til slutt drakk jeg hver eneste arbeidsdag.
– Vil ikke treffe naboen
Nettopp dette understreker også rusekspert Andreas Sivertsen. Han driver rehabiliteringssenteret Heimveg i Spania, som får en jevn strøm av høyt utdannende nordmenn med rusproblemer.
– Det er ofte folk med mye ansvar på jobb. De har også mer å tape, så det kan være vanskelig å få fram historiene deres. Mange drar til Spania for å ikke treffe på naboen; da kan de heller komme hjem med brunfarge og si de har vært på ferie.
Pasientene hans er pengesterke, høyt utdannede mennesker som kommer fra både finansmiljøet, næringslivet og politikken.
– Rus er spesielt utbredt i jobber med høyt tempo. Folk sliter med kokain også, men det er stort sett alkohol som er problemet. Det blir ofte servert under jobbmiddager; jo mer vellykket du er, desto mer alkohol blir det, påpeker han.
Og når man samtidig skal balansere dette med en prestisjetung toppjobb, er det stor fare for å bli blandingsmisbruker:
– Dette er folk som fungerer i hverdagen, og som har jobb og familie. De kommer seg opp på morgenen med en stripe kokain for å få overskudd og balansere ut bakrusen, avslutter han.
Hva kan arbeidsplassen gjøre?
Elisabeth Ege er direktør i Akan kompetansesenter, som bistår arbeidslivet med å forebygge og håndtere rus- og avhengighetsproblematikk.
Hun forklarer overfor Dagbladet at hele ti til femten prosent av ansatte i norsk arbeidsliv har et risikofylt alkoholbruk. Og av illegale rusmidler, opplevde Akan en markant økning i antall henvendelser i fjor.
– Nesten en av fire henvendelser til oss handlet om illegale rusmidler. Jeg kan ikke si annet enn at narkotika er et tema for norsk arbeidsliv, understreker Ege.
Dette er hennes beste råd til hva arbeidsplassen kan gjøre for å forebygge og håndtere problematisk bruk av rusmidler:
- Ha tydelige rammer og holdninger for hva som er greit og hva som ikke er greit når det gjelder bruk av rusmidler. Dette kan gjerne være nedfelt skriftlig i en såkalt policy. Sørg for at disse holdningene er kjent blant ansatte, at de er klar over konsekvensene dersom rammene brytes, og hvem som da tar ansvar.
- Sørg for at lederne tar den nødvendige samtalen så fort de er bekymret for en ansatt.
- Tilby hjelp til de som har eller er i ferd med å utvikle et rusproblem, kombinert med tett oppfølging og tilpasset behandling.